Til Minne |
Skriv ut |
Høst
Heftige ord,
knugende stillhet
etterpå.
Regnet glir ustoppelig nedover ruten.
Hodet hans fullt av tanker.
Hva var det vel hun mente?
Ville hun helst jeg... kanskje hun...
Pusten skilles fra det monotone suset
fra viften borte i kroken. Blir tyngre.
Angsten... setter seg fast.
Den løse hellen surklet under foten.
Porten slo igjen av seg selv. Kaldt regn
i ansiktet og nedover halsen. Roligere nå.
Godt å komme ut.
Vann over veien. Vann overalt.
Et vindkast rykker i oren
ved lyktestolpen. Noen blader faller tungt
gjennom det urolige lysskjæret.
Klistrer seg til asfalten.
Vet det nå. -Ingen vei tilbake.
Ingen videre. -Vet at det er høst.
N. N.
Fjell
Etter bittert regn og hard snø
gled dagene over i hverandre
Frost og tid svøpte ham
En nedblåst furugren
beveget seg litt
i den isnende vinden
Ikke en gang en ravn
uroet den døde
eller brøt stillheten
N. N.
Rekviem
De fant deg oppe i uren.
-Mannskapene.
Jeg hørte noen rope.
-Så ble det stille.
Jeg gikk videre i grålysningen.
Et blåskjær streifet den våte asfalten.
En ambulanse kjørte sakte forbi. Slo av lyset.
Ante ikke hvem det var denne gangen.
-At det var deg!
Du må ha båret på noe, noe ingen ante om.
Hva det vel som plaget deg slik?
Var det noe sårende jeg kan ha sagt?
Var det noe jeg burde ha gjort annerledes?
Stille, uutgrunnelig blir våre veier til...
II
Husker du fuglene oppe under mønet?
Siste sommeren før du begynte på skolen?
Du hadde tatt avsted mot låven igjen,
alt ved demring. -Kunne ikke vente.
Jeg hadde merket en slags tomhet, en kjølighet
borte fra sengen din. Fikk ikke sove...
Natt og dag tenker jeg på deg...
Gikk ut for å se hvor du var.
Jeg kunne se sporene i det våte gresset.
Du hadde løpt ut morgenlyset. Rett mot låven
der redet var. Likte å se på når ungene fikk mat;
flaksing til og fra, piping som begynte brått,
men stanset sakte, de små nebbene over reirkanten...
Men denne gangen kom du fort tilbake.
Så bekymret ut. En unge lå i den ene hånden din.
Du holdt den andre beskyttende over den.
Så la jeg merke til øynene dine -fortvilelsen.
Stille...
Den hadde ligget i gresset en stund. Den var kald.
Det var litt dugg på siden av nebbet.
... stille, uutgrunnelig blir vi til...
Du søkte blikket mitt igjen. Jeg lette etter ord.
Fikk sagt det, tror jeg.
...og synker hen i ro.
III
Var en tur bortom gravlunden i går.
-Bare for å se at alt var i orden.
Det var en del vann i lampen,
og litt jord nederst på glasset,
som ventet. Det regnet jo sånn i forgårs.
Gjorde rent, og ordnet blomstene litt.
-Sånn du vet.
Du er hos meg stadig, vet du.
-Likevel er du også langt, langt borte... et sted.
Mykt... varlig vandrer våre drømmer.
Stille, uutgrunnelig blir våre veier til.
Endeløst blir vi til... og synker hen i ro.
N. N.
Min
engel… det er hva du har blitt.
Monika, 2009
Runes siste sang
Anna satt i vinduskarmen og stirret ut av vinduet, klokken var snart 02.00. Radioen sto svakt på, og der var den, sangen, Runes sang!
Tankene hennes gikk med én gang tilbake til den skjebnesvangre dagen.
Hun prøvde å tvinge seg til å tenke på noe annet, hun ville ikke minnes det vonde som hadde skjedd.
Hun snudde hodet, og så bort på bjerketreet i enden av hagen. Det var en varm sommernatt og lyst ute.
Kanskje kunne hun få øye på fuglene som pleide å sitte i treet? Men, det var ingen.
En tåre presset seg frem.
Hun prøvde å tørke den bort, men den rant fort nedover kinnet hennes. Med ett var tankene hennes igjen tilbake til den skjebnesvangre dagen.
Erik, mannen hennes, pleide å være hjemme fra jobb kl 16, men denne dagen kom han hjem litt over 12.
Da hun så ham gå mot inngangsdøren, fikk hun en uforklarlig følelse av at noe forferdelig hadde skjedd. Med rolige skritt gikk han inn i stuen der Anna satt.
Hjertet hennes banket fort nå, og hun kjente hvordan frykten bygget seg opp inni henne.
Anna, sa han, og så med inderlig medfølelse på henne.
Jeg fikk en telefon på jobben i dag. Han som ringte, bad meg overbringe denne beskjeden til deg, han ville ikke at du skulle få den mens du var alene.. Det er ikke noen lett måte å si det på Anna, jeg må bare si det som det er.
Anna så på Erik. Tårene presset seg frem, hun visste hva han kom til å si.
Erik fortsatte: Rune er død, de fant ham på verkstedsplassen kl 07 i morges.
Rune var Annas storebror.
Selv om Anna hørte hva Erik sa, klarte hun ikke å forstå…..
Nei, han kan ikke være død, ikke Rune, sa hun.
Hun så på Erik med bedende øyne, øyne som bad inderlig om å få hjelp til å forstå.
Tårene trillet uhemmet nedover kinnene hennes nå.
Det er ikke sant, Erik, vær så snill, si det ikke er sant!
Anna fortsatte: Rune lovet meg å leve, du vet han lovet meg det!!
Erik satte seg ned ved siden av Anna og holdt godt rundt henne.
Nå forsto han hvorfor noen kan si at ord blir så fattige.
Erik hadde ikke ord som kunne trøste…
Han kunne ikke annet enn å lytte til Annas fortvilte gråt, og bare være der for henne.
Et år tidligere hadde Rune prøvd å ta sitt eget liv. Anna hadde aldri klart å akseptere at det var et ekte forsøk. Hun hadde fortrengt realiteten og de vonde tankene, og erstattet dem med noen som var mildere, noen som sa det ikke var på alvor, at det bare var et uskyldig rop om hjelp.
Anna prøvde å samle tankene sine, men hun klart det ikke, det var bare kaos.
Dette må være en syk spøk, sa Anna gråtkvalt….en syk spøk!!...
Erik snudde seg bort, han klarte ikke se hvor vondt Anna hadde det nå, han visste hvor inderlig glad hun var i Rune.
I begravelsen til Rune hadde det vært en fredfull atmosfære, preget av sterke minner. Noen av sangene på den aller aller siste cd’en Rune hadde hørt på, ble spilt i begravelsen. Det hadde gjort sterkt inntrykk på dem som deltok, spesielt på Anna.
Hun unngikk å spille ”Runes sanger” i lang tid etterpå, men det var ikke alltid like lett å unngå dem, spesielt ikke når de ble spilt på radio. Hver gang hadde sangene fått henne til å tenke tilbake, tenke på Rune, og deretter pleide tårene å komme.
Anna trakk knærne tett opptil brystet sitt der hun satt i vinduskarmen.
Hun kjente sommerbrisen stryke henne mildt og trøstende over kinnet.
Sangen på radioen stilnet hen i natten, hun både elsket og hatet den!
Men, ..det gikk bedre nå, det var Runes siste sang….
Savner deg så inderlig Rune!
Klem fra lillesøster
Den hvite fuglen
Den flyr aleine...
Det er slik den lærer og forstår
Den hvite fuglen....
Kommer inn i flokken..
Sammen med andre for å erkjenne...
07.11.08/Gunn-Marit Uverud
Kista
Hu var tretten og broren to år yngre. De sto bak gardina i gangen og kikka opp mot sommerfjøset. Redselen satt som en glødende vulkan i magan. Hu heiv ujavnt etter pusten, snudde hodet mot broren sin og så speilet av sin egen redsel møte blikket hennes.....
De så lensmannen komme først ut av fjøsdøra. De så den hvite kista bli bært av to ambulansemenn, naboen Kjell og deres egen far. Hun blei svimmel og så det hele gjennom et filter – som om
hu betrakta det hele på film. Bare det at dette IKKE var en film... Det var noen som lå der.. inne i den hvite, enkle kista.
Hu hadde løst til å løpe ut... få se... Om det virkelig var noen som lå der inne i kista.
Åpna døra og løp halvveis opp bakken mot kista og ambulansen. Før hu
rakk fram kom naboen mot henne og la armen rundt skuldra hennes. Stoppet henne... men hun ville se..... Måtte si
"hade"... Kjell trøkka henne inntil seg og sa at det var best for henne at
hu sto der sammen med ham.
Hun hadde løst til å skrike... høyt... Men svelga. Og et trassig mot kom opp i henne. Hun måtte handle. Hum måtte ring
mormor... Ja - det var det hun skulle. Med hodet høyt heva - og med redselen trøkt hardt ned i magan - gikk hun aleine ned til Kjørstad. Til nabogår'n som lå noen steinkast unna småbruket
hu bodde på.
Tankene raste i et voldsomt tempo, mens hu trassig gikk og halvveis løp nedover bakkane. Gikk inn på kjøkkenet på Kjørstad. Der satt hele familien samla. De snakka lavmælt sammen og
hu ser alle blikka som vender seg mot henne, mens samtalen brått slutter.....
De ser en trettenåring som begynner å bli voksen stå der i kjøkkendøra med et hodet høyt heva. Hun spør, mens stemmen halvveis brister.....om hun kan få låne telefonen?
Nabokona Astrid står rådvill borte på sin faste plass ved vinduet og nikker langsomt. Hun går inn i
kammerset og lukker døra inn mot kjøkkenet... Stillheten fra kjøkkenet er total mens hun skjelvende slår nummeret til
mormor.
Mormor svarer i de andre enden... Og lyden av den kjære kjente stemmen gjør at gråten endelig kommer... Støtvis og i djupe hikst får hun sagt de uvirkelige orda: ” Mamma er død”.
22.12.2008/ Gunn-Marit Uverud
Begravelse
Det lå 43 roser på gulvet,
43 roser for livet du delte med oss,
43 roser for den alt for korte tida vi fikk,
43 roser for gleden du ga oss,
En rose for hvert år,
For året da du ble født,
For året da du ble min storebror,
For årene på skolen,
For året som konfirmant,
For årene med venner,
For årene med arbeid,
For årene med familien,
For året da din datter ble født,
Og for årene med henne,
For årene med kjærlighet,
For årene i livet.
For årene med latter,
For årene med glede,
For livet som sønn,
For livet som bror,
For livet som pappa,
For livet som onkel,
For livet som kjæreste,
For livet som ikke lenger er.
For tiden som ikke kan tas tilbake.
For selve livet nektet du deg selv.
Et selvmord ingen kunne tenke seg.
Kjære Totto, vi vil alltid elske deg.
Lise Quidding, 2007
Jeg har en mann,
Og mine barn har en far!
Jeg har en mann,
Og mine barn har en far!
Men hvorfor skal det være så vanskelig å prate om han.
Skal vi skamme oss?
Skal vi føle skyld?
Fortielsen er vond.
Mine barn har en far,
Men han lever ikke lengre.
Min mann ville ikke leve lengre.
Han forlot oss og denne verden.
Jeg møtte mannen i mitt liv,
Og barna hadde den aller beste pappaen i hele verden.
Han ønsker vi å ha med oss videre i livet,
Som minner i våre hjerter.
Vi ønsker å dele våre minner.
Vi ønsker at andre deler sine.
Hvorfor blir det så vanskelig?
Skal han bare glemmes?
Jeg har en mann,
Og barna har en far.
Han lever videre
Som minner i våre hjerter.
For alltid.
Siw-Anita K. Tragethon,
høsten -08
Silje
Jeg minnes livet ditt,
Vakker var du, med håp og drømmer,
der du gikk i den trange og mosegrodde dalen din.
Jeg syntes du var modig,
Og håpet du ville finne stien ut.
Jeg minnes døden din,
Fortsatt vakker, men borte…….
Jeg syntes du var feig,
Som ikke ville gå stien.
Fant du freden du søkte?
Stien vår ble trangere og børa tyngre,
Men allikevel var det vi som fikk elske deg!!!!!
Kjerstin Bjerkås
Hegra
Året som kom, 2004
Så mange følelser,
Så mange begivenheter,
Godt nyttår sa vi.
Ingen ante hva dette året ville gi.
2004
Forventninger
Redsel
Smerte og sorg
Tårer, mange tårer
Redsel og atter redsel
Hard jobbing, utvikling, fremskritt
Smerte
Glede, latter og smil,
Latter, beundring, tårer
Vinter
Vår
sommer
høst
2004, sorger og gleder,
En del av livet
Takk for det gamle og godt nyttår!
2005
Kjerstin Bjerkås
Hegra
Til vi sees igjen
Du ga oss alt du bar da du forsvant
Nå må vi ta din sorg i pant
Skjønnhet veier ingenting
For deg så ble det tungt
Det er håp, til du gir opp
Da er det tape
Det er kjærlighet
Som aldri dør
Når den først er skapt
Til vi sees igjen min venn
Du bar en hem`lighet
Ingen kunne se
Nå er det for sent
Å gjøre noe med
Tida veier ingenting
For deg så ble det tungt
Det er håp, til du gir opp
Da er det tapt
Det er kjærlighet
Som aldri dør
Når den først er skapt
Til vi sees igjen min venn
Igjen
Motgang er for medgangs skyld
Og medgang gir oss mot
Det er håp, til du gir opp
Da er det tapt
Det er kjærlighet
Som aldri dør
Når den først er skapt
Til vi sees igjen min venn
Igjen
Det er håp, til du gir opp
Da er det tapt
Det er kjærlighet
Som aldri dør
Når den først er skapt
Til vi sees igjen min venn
Igjen
Gaute Ormåsen
Savn
En smerte så ubeskrivelig stor
Den tar tak som en klo rundt hjertet
Klorer seg fast,
Strammer grepet,
- og klemmer til...
Akkurat når du tror du ikke holder ut mer,
Slipper den taket
og lar deg puste.
For en stund...
RP-08
Sorgen
Jeg våkner opp med det hver eneste morgen, tankene klamrer seg til
overflaten.
Det er så tungt, så tungt…å holde seg fast, dag etter dag, uker, måneder,
all tid…
Følelsen av at tankene drukner, sakte og sikkert ned i sorgen,
sorgen som jeg nå tror må være bunnløs..
Den suger ut kraften av det gode, bres som gift i kroppen og hodet.
Sorgen kjennes som om den bare vil meg vondt, den kaster meg ubegrenset
rundt i et mørkt, løst rom med kvasse kanter.
Hver kant slår tankene med hurtighet,
gjenkjennes som om kroppen blir slått og hamret av sorgens kraft.
Jeg enser meg så liten, så liten..
Tapet av deg, min bror, min kjære, min tvillingbror,
fornemmes med en fremmed smerte, en følelse som ord ikke kan skildre,
vet bare at det gjør fryktelig vondt i kroppen og hjertet.
Det er så mye jeg vil fortelle deg, men ikke lenger kan.. en brøkdel av et
sekund glemmer jeg og skal fortelle, si deg ting som kanskje ikke er
viktige, men som du lyttet til,
en del av din søster, din egen tvillingsøster.
Det er så vondt, så vondt at jeg ikke var der…ikke var der da du trengte
meg som mest.
Da du virkelig trengte meg til å lytte, lytte på deg.. Klart skulle jeg
lyttet til deg!
Jeg skulle vært der da du mistet gnisten, kanskje jeg var det, men uten å
ense det.
At jeg ikke visste, kjennes som løftebrudd, et løfte som ikke ble snakket
om, men som vi som søsken ga hverandre første stund vi møttes.
Det er så ille å kjenne på hvor lite jeg egentlig visste om din sorg, din
sorg over å ikke være i besittelse av livsgleden, kjenne seg liten i
verden, følelsen av ikke å klare klamre seg fast.
Holde seg fast i gnisten.
Jeg er så lei meg av at jeg ikke forstod hva krefter du kjempet imot, for
det gjorde jeg ikke.. det var meget jeg ikke forstod og det er jeg
ufattelig lei for. Jeg skulle ha visst..
Et lite innblikk i kampen din tror jeg nå at jeg har fått kjent på, sorgen
har gitt meg det.., kanskje en forståelse av noe. Den framstiller vonde
tanker, men forteller samtidig hvor viktig du er for meg, hvor glad jeg er
i deg.. muligens sorgen viser meg veien videre, den riktige veien.
Jeg tror du min kjære, jeg velger å tro det, at du var glad i meg selv om
jeg ikke er fullkommen.
Jeg velger å tro at du så forbi mine feil og at du vil være min engel,
sammen med mormor, vår kjære mormor. Jeg klamrer meg fast Frode.
Hege Karl-Eriksdatter Kipperberg 2007
Skallet
Jeg strever
Kjemper
Tenker
Famler i mørket
Resonnerer og resignerer
Gråter
Fortviler
Henter krefter atter en gang
... for å nå inn i skallet ditt, inn til deg.
For å redde deg
Det gikk ikke
Du har reist
... og jeg,
Jeg strever
Kjemper
Tenker
Famler i mørket
Resonnerer og resignerer
Gråter
Fortviler
Henter krefter atter en gang
For å finne en mening
- Datter -
Der du er
Jeg er kun en prikk i mengden av alle jordens mennesker
– kan du skjelne meg fra de andre
der du er nå?
Når jeg er så glad for livet at blodet bruser i årene
- kan du glede deg over dette
der du er nå?
Når jeg raser og bitterheten skyller gjennom meg
- kan du forstå meg da
der du er nå?
Når jeg passerer livets faser
- følger du med meg da
der du er nå?
Når jeg sørger over hvordan livet ditt endte
- deler du dette med meg
der du er nå?
Når mørket senker seg over jorden
- ser du lysene på graven din
fra der du er nå?
- Datter -
Til min kjære bror Joachim Stein Aassved
Du var en av de beste menneskene på jorda. Jeg så opp til deg, selv om du var storebroren min!
Du ble kun 19 år du Joachim. Du som hadde hele livet foran deg enda. Vi trodde aldri at du skulle dra fra oss så tidlig.
Den dagen du bestemte deg for å dra fra oss, kjentes det ut som verden braste sammen! Visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Fikk så vondt i hjertet.
Jeg kan ikke beskrive hvor høyt du ble elsket. Vi var alle glad i deg, og vi ville deg alle godt.
Tanken på at jeg aldri får se deg mer gjør vondt. Tanken på at jeg ikke får snakke med deg gjør også vondt. Men det som er verst, er at du er borte for alltid.
Jeg skulle ha gjort masse for å fått deg tilbake, selv om jeg vet at det er fullt umulig, men hadde det bare gått an.
Det er over to måneder siden du dro fra oss, men jeg klarer ikke å få deg ut av tankene mine eller noe. Du er i hodet mitt hele tiden!
jeg vet ikke hvordan jeg skal klare denne tiden uten deg, Joachim! Du var jo der for meg hele tiden, og jeg kunne stole på deg, kunne bare komme og snakke med deg hvis det var noe.. Men det går ikke nå lengre :(
Vi savner deg ufattelig masse Joachim! Håper du har det godt der du er nå, engelen vår..
Fra lillesøster, Vanja S. Strøm
Savner deg
Til minne om min Jarle
som bare ble 23 år
Jeg syntes jeg følte du var her
Snur meg rundt for å se
Øynene dine ser i mine
Hører din latter
ser du smiler
Ser du rekker hånden din mot meg
Jeg ser bort på deg
smiler tilbake
løfter min hånd for å ta imot
Idet våre hender møtes
blir rommet tomt igjen
håpet mitt som var lys, sluknet
Igjen er du borte
jeg rekker hånden min mot ingenting
Alt som er igjen, er meg
Skrevet av Alexandra Erstad 2007
Elsker deg for evig og alltid.
Minnestein
i trekken
frå stengd dør
iskald tunge
knekkjer ord
og lét
roser springa
frå sprengde minne
Torbjørn Hertel-Aas
Møte
det er lov å gråta
der dei daude vandrar
utan hender å halda i
på den faste strima
der bølgjene har trekt seg
attende med spora
etter vindane
som jagar i sanden
der kan vi opna
hendene våre
og taka imot
tårene frå dei
som trekte seg
attende frå oss
Torbjørn Hertel-Aas
Einsamsiglarar
I. du siglar utan nygla
under sprisegl og fokk
på ein morgengrå fjord
vatnet piplar
over tiljene
du ventar
II. eg rek utan nygla
under sprisegl og fokk
på ein gråkald fjord
vatnet piplar
over tiljene
halvsøkt båt
tek botn i sand
eg vassar i land
på ei vonlaus strond
III. eg legg meg til kvile
på ei vindlaus fokk
og sovnar ratt
under sprisegl livd
vaknar brått
og kjenner på bringa
blodet er levra
der nygla sat
men veik er hinna
og uviss vert svevnen
Torbjørn Hertel-Aas
På grava
Eg spar i molda
på grava di.
Det gjer vondt
Som det var deg
eg grov i
Eg vender jorda varsamt,
tør ikkje pressa spaden for hardt.
Meitemarken kryp fram frå brystet ditt
og blenkjer i sola
Meitemarkven,
du kan grava deg ned
dit eg ikkje kan nå
Eg plantar tusenfryd i hjarta ditt
og græt over deg
Torbjørn Hertel-Aas
Skavlane
Vent, skarv
vent på meg
la vengjesuset
letta sorga mi
la flogfanget
bera børa mi
Syng, skarv
syng om kjærleiken
i nordvestskavlane
som bryt
kring lekamen hans
Torbjørn Hertel-Aas
Ei hylling til Kirsten ”Dido” Flagstad, Henry Purcell og Nahum Tate
Remember me!
(Frå Didos klagesong)
Gløym ikkje meg,
men la sorgene mine døy
Grav meg ikkje ned
set ikkje kors
på myrholet mitt
la molta bløma
verta lødig, gløda
som røysta di,
Kirsten
La sutlevatnet surkla
under støvlane dine
når du fyller moltespanna
over lekamen min
Torbjørn Hertel-Aas
Vegen
Det vert
så helvetes mange
Eg orkar ikkje skritta
mellom dei alle
Det er så langt
å gå
mellom dei daude
på vegen
til grava di
Torbjørn Hertel-Aas
Andante cantabile
(fritt etter Asbjørnsen og Moe)
Tapet kvernar livet mitt
i stumpar og stykker
eg freistar å samla opp.
Det maler medvitet til støv
eg bed nordavinden
gje meg attende.
Torbjørn Hertel-Aas
Det kommer en sommer
Jeg ser sorgen i de 4 årstider.
Om høsten mister trærne bladene sine,
Blir så nakne..
Sånn følte jeg det også
Ble så naken og sårbar.
Etter hvert kommer vinteren
pakker landskapet inn i et hvitt teppe.
Sånn følte jeg det også
Pakket sorgen inn…
Men så kom våren, snøen begynte å tine,
man kunne se det spire og gro.
Sånn følte jeg at det kunne bli
Jeg ville også spire og gro -
Vokse meg sterk…
Etter våren kommer
sommeren,
og med den lys og varme…..
Og sånn føler jeg det ….
Det er ikke kaldt lengre ,
Sommeren har kommet for å bli……
Sissel Hansen
Sissel fant også nedenforstående dikt og ønsket å legge det ut.
Hun kjenner ikke til hvem forfatteren kan være.
God looked around his garden
God looked around his garden
And found an empty space,
He then looked down upon the earth
and saw your tired face.
He put his arms around you
and lifted you to rest,
God’s garden must be beautiful,
He only takes the best.
He knew that you were suffering,
He knew you were in pain,
He knew you might never get
Well upon this earth again.
He saw the roads were getting rough,
and the hills were hard to climb,
So he closed your weary eyelids
And whispered, Peace be thine,
It broke our hearts to lose you,
But you never went alone,
Because part of us went with you
the day God called you home….
Ukjent forfatter
Til Jon
Vet jeg ikke kjente deg, men følte med deg da vi gikk rundt på lørdag og lette etter deg. Jeg gikk og gikk og ville ikke gi opp, for jeg visste at et sted der ute fantes du. Du fikk meg til å tenke selv.
Hvorfor ønsket en ung kjekk mann å avslutte sitt liv? Kun 24 år gammel og med alle muligheter foran seg. Hvorfor tok du det skrittet å gjemme deg så godt at vi ikke fikk hjulpet deg?
Det var med stor sorg i hjertet jeg måtte avslutte søket da mørket kom, men nå er du nok fri og jeg håper du har det bra der du kom.
Men du vil alltid bli i mitt hjerte og mine tanker.
Hilsen leitemannskap Heidi
Den morgningen
Den morgonen ante eg ikkje
at eg aldri kom til å seie
”Eg er glad i deg”, ein gong til.
Den morgonen ante eg ikkje
at eg aldri kom til å sjå inn i øynene dine igjen,
å le.
Den morgonen ante eg ikkje
at eg hadde sagt farvel med deg for siste gong,
dagen før.
Den morgonen ante eg
ikkje
at eg ikkje kom til å høyre latteren din
igjen.
Den morgonen ante eg ikkje
at du ikkje var i denne verda
meir.
Den morgonen trudde eg at du levde,
men det gjorde du ikkje.
Den morgonen ante eg ikkje,
kor lite kontroll me egentlig har.
Den morgonen var du ikkje meir.
Natta før, mista eg deg,
broren min.
Johanne Elise Reianes
Minneord
Kjære bror
For en stund siden fikk jeg en vemmelig telefon – en telefon om at alt ikke var som det skulle med deg, at livet ditt ikke var så lett lenger. Du har rømt. Både fra hjemmet ditt, minnene, følelsene og tankene. Rømt fra deg selv.
Bedøvet deg selv.
Jeg ble helt satt ut, i sjokk liksom.
Merket at jeg ikke hadde lyst å snakke med deg. Det minnet meg for mye om en tid jeg trodde var over. Men den var visst ikke det. Jeg fikk bekreftet angsten da jeg ringte.
Du har det vondt.
Jeg fikk vondt.
Alle har det vondt
nå.
Det er ikke lett å hjelpe en som ikke vil, en som ikke vil se selv at han er i ferd med å ødelegge livet sitt.
Men jeg skjønner hvorfor du gjør det, tror jeg.
Jeg håper du en dag vil forstå det selv også.
Du har for mye å bære på. Kroppen din klarer det ikke.
Du må døyve det på en eller annen måte –
ellers ville du ikke overleve smerten.
Du har for mye skyld å bære på. Skyld for ting som
ikke er din skyld.
Ting som aldri kunne vært din skyld.
Du var bare et barn.
Et uskyldig barn.
Angsten min veltet også opp igjen. Det var vemmelig å ikke ha kontroll. Jeg ble satt tilbake til en annen tid. En tid hvor det jeg sier og gjør blir brukt mot meg så lenge det ikke går den andres vei. Jeg skjønner at du er fortvilet, men du må ta tak i ditt eget liv, vi kan ikke gjøre det for deg. Det er ikke lett å bli voksen. Og du må kjempe med dine egne spøkelser som vi andre må. Det hjelper ikke at jeg redder deg nå, det varer ikke lenge. Du forsøkte alle triksene i boka. Jeg var streng. Det var vondt å være hard med deg, men jeg måtte.
Jeg måtte, for min egen skyld. For min families skyld.
Og for din skyld.
Glad i deg.
Min bror.
Nå er du borte.... borte fra meg og alle de andre som er igjen.
Det er vondt.
Sorgen er stor. Det er ufattelig.
Vi elsket deg.
Vi elsker deg og savner deg.
Hvil i fred.
Helene, nov. 06
Tårer
Tårene renner i takt med regnet.
Det sildrer, renner sakte først.
Etter hvert øker det på, trommer.
Det er stri regn. Bøtter ned.
Kjennes som jordskjelv.
Rister.
Renner over.
Stopper ikke.
Hvor kom det fra?
Himmelen så så lys ut. Ingen store mørke skyer.
Det regner mye, store elver.
Alt blir vått.
Grått.
Trist.
En byge gir seg.
Tar en pause, før neste kommer.
Ennå sterkere enn den forrige.
Nesten som rier.
De avløser hverandre.
Noen myke og stille.
Andre tunge og harde.
Det regner lenge.
Mange dager, uker.
Tilslutt er det ikke mer vann igjen.
Himmelen er tom.
Det tørker opp.
Livet tar til igjen.
Farvel, kjære bror
Klem Helene, des 06
3 ord til Deg - glem ikke Meg
18. april 1996 Dine siste 3 ord til meg;
Jeg elsker Deg
19. april 1996 Selvmordet
19. april 2006 Jeg kan ikke glemme
stemmen din
latteren din
hendene dine
kyssene dine
kjærtegnene dine
jeg klarer ikke
ELSKE ANDRE ENN DEG
Bare din Eli
Til minne om min pappa, som tok sitt eget liv i 1998, da jeg var 11 år.
You left me all alone
I don't know why you left me,
I don't know why I care..
You said you'd never leave me,
That you'd always be right here...
Tell me why you left me,
so I can understand!!
I'm drowning in my tears, dad,
so help me understand...
I can not live without you, dad
You were all I ever had
Now, all I feel is anger,
your choise just makes me mad.
I love you very deeply
I love you, oh so high!!
But tell med dearest daddy,
why did you have to die?
Kristine Nordby, 03.04.2006
Kan aldri gi slipp
Jeg ser opp på himmelen
For å se om du er der
Jeg savner deg så inderlig
og ønsker du var her.
Jeg ser opp på stjernene
og kjenner tårer presse på
jeg finner ikke svaret
på hvorfor du måtte gå.
Jeg kommer aldri til å gi opp
Jeg kan aldri la deg gå
Jeg greier ikke gi slipp
selv om jeg vet jeg må...
Kristine Nordby, 16.05.2006
Kjære Kjetil, mammas herlige solstråle og min storebror
I disse dager er det 3 år siden du valgte å forlate oss.
Vi forstår og
forstår ikke.....
Hvorfor ringte du ikke mamma denne kvelden og...
men vi
vet at du har det godt nå.
Likevel...
savnet er så stort etter deg, lille
venn.
Tenk, du kunne blitt et kvart århundre 3.mai.
Vi fleipet mye om
hvordan vi skulle feire den dagen.
Mamma og lillebror feirer sammen med
deg,
tente lys for deg.
Vi to kom oss aldri på "vår" Mc-tur, enda slik du gledet deg til den.
Jeg
skulle ønske du hadde blitt med, lille venn.
Diktet og sangen du var så glad i, som handlet så mye om ditt
liv...
lever videre hos oss.
Mamma har "bruk" for de ordene i dag
og har delt de med så mange.
Det
sier så mye om dagene dine,
og våre etterpå.
Da du var her så spilte og
sang du "Tir ná noir" selv.
Du var så flink på gitaren du lærte deg selv.
Nå
hører vi "din" musikk på CD.
Tir ná noir
Tekst: Kolbein Falkeid / Musikk: Øyvind Staveland
Det e svart
november. Havet knuse mot strand
ein forliste drøm fra et sommargrønt land.
Men eg huske endå vakre Mary mcKear
longt vest i Tir n’a Noir
Va du drøm?
Va du te?
Va du hud?
Va du blo?
Eg kan hørra deg le. Eg kan huska eg lo.
Bakom horisontar
Så forvitra og glir
E du mi,
mi Mary McKear.
Når min rustne
kropp går i bakkane tungt
hørr’ eg nåken hviska bakom vintrane ungt:
Kom tebake, venn, ifra kneiper og svir.
Kom igjen te Tir n’a Noir.
Kom te hud. Kom te
sinn ifra alt så e grått.
Eg ska stryka ditt kinn, gjørra blikket ditt blått.
For bak horisontar
så forvitra og glir
e eg di,
di Mary McKear.
Så når kvelden
komme og eg stilt går ombord,
og min livbåt blir låra i seks fot med jord,
seil’ eg vest i havet te Mary McKear i
det grønne Tir n’a Noir.
Te drøm og te kinn
og ein himmel av trøst
kor allting e sinn og eg hørre di røst:
Horisontar fins’kje.
Alt du tar på forblir,
eg e di ,
di Mary McKear.
Vi savner deg så ufattelig mye, Kjetil.
Mamma Tone og lillebror Marius
Kjære vennen min
Jeg skulle ønske jeg hadde sittet ved siden av deg mye oftere på bussen under klasseturen vår i fjor – det var en god og varm trygghet når du tok tak i hånden min og sa at jeg kunne sove mot skulderen din hvis jeg ville.
Jeg skulle ønske jeg kunne ha opplevd flere kvelder hvor du tok meg med ut på en spasertur og snakket med meg om alt og ingenting – hvorfor gjorde vi aldri alvor av den turen til Italia du brant så mye for? Jeg vet at du elsket å reise.
Jeg skulle ønske vi kunne ha feiret russetiden sammen, og planlegge det faktum at vi skulle studere sammen i Oslo senere – du lovte å passe på meg på fester, og kjøre meg hjem om jeg skulle bli for dårlig. Du hadde jo bestemt deg for å være ”tepose-russ”. Russeklærne dine kom til avtalt tid, du hadde ordnet opp og betalt.
Jeg må innse at jeg ikke klarer å slette nummeret ditt fra mobilen min, fordi jeg stadig er beredt til å ringe deg og spørre om hjelp til et eller annet bare du kan svare ordentlig på.
Jeg skulle ønske jeg hadde gitt deg den gode klemmen mye oftere enn jeg egentlig tenkte over. Du kunne kommet til meg, du kunne latt meg få lov til å prøve å hjelpe deg – jeg ville ikke ha trodd annerledes om deg hadde du fortalt at du hadde det vondt. I stedet for dro du til et sted med grenser så klare at du ikke kunne komme tilbake, og hvor jeg ikke kunne følge etter deg.
Jeg hadde planlagt å gratulere deg med 20-årsdagen som skulle ha vært – du var omtrent den eneste jeg hadde møtt i mitt så langt 19-årige liv som hadde bursdag på nesten samme dag som meg. Det var en glede å vite at stjernetegnet mitt var det samme som ditt. Men jeg feiret ikke i år.
Jeg savner deg så ufattelig mye.
Dagen før du forlot oss skulle jeg ønske jeg hadde tatt deg til side, og fortalt deg hvor glad jeg faktisk var i deg.
Ann Charlen Sveum, april ’06
Kjærlighet
Jeg elsket deg fordi du …
lo mot meg når du var glad
kysset meg om morgenen før jeg hadde pusset tennene
laget te til meg med mer melk enn vann fordi jeg likte det slik
skrelte et eple etter middag og skar opp i små båter og matet meg
aldri kritiserte meg for å være for tykk
kalte meg Baby selv om jeg ikke ville være liten
saget over planken når jeg holdt
ville holde meg i hånden når vi gikk tur
ikke var sjalu hvis jeg tøyset og flørtet
stolte på meg
Jeg elsket deg fordi du …
hadde så myk hud
verdens lengste øyenvipper
tenner som sto hulter til bulter
lange bein og kort kropp
var lavere enn meg når vi satt
Jeg elsket deg fordi du …
aldri klarte å finne fram i Oslo
alltid flyttet maten rundt på tallerkenen når du spiste
var en masekopp og alltid måtte passe på
strevet med språket og aldri lærte deg forskjell på æ, ø og å
skarret på r-er, k-er og h-er når du skulle prøve å snakke sørlandsk
kunne si ”Godt nytt år” på kinesisk og ”Jeg elsker deg” på polsk
gråt når du var bedrøvet
delte din sårbarhet med meg når du ikke forsto at du gjorde det
Jeg elsket deg ikke
fordi du var fullkommen
Jeg elsket deg
fordi du var
Du er fremdeles
og jeg vil alltid elske deg
Eva Brekke Voss, vinteren '05
Du skulle vært her
Du skulle vært her i dag
Sett solen stå opp og gylle skyene
Slappet av i det deilige været
Gledet deg over småting
Du skulle vært her i dag
Levd sammen med oss
Irritert deg over feilene våre
Fortalt oss hvordan ting burde ha vært
Du skulle vært her i dag
lagd mat så deilig som bare du kunne
invitert hele familien hit
og alle ville ha skrytt av deg
Du skulle vært her i dag
Sett hvor flotte dine barn er
Lekt med dine barnebarn
Smilt stolt til meg
Du skulle vært her hver dag
Du pleide å være
en god sportsmann
men du brøt løpet
Du skulle ha fullført
Eva Brekke Voss, høsten 2005
Pappa'n min!!
Jeg savner deg så utrolig mye....
Det ligger som en klump i magen min...
Skjønner det enda ikke..
At du ville ende livet ditt på denne måten..
Skulle gjerne hatt deg her i mange år til,
Men du er borte...
Hadde jeg visst, hadde jeg gjort alt for og stoppe deg..
Jeg savner deg så innmari...
Du var en helt utrolig person..
Alltid positiv (var det bare på utsiden?) og aldri et nei...
Flott personlighet...
Alltid blid selv med mye motgang...
Stilte alltid opp for meg (og alle andre)
så fort det var noe...
Jeg er stolt av å være datteren din..
Det håper jeg du vet... I hjertet ditt..
At jeg var og er UTROLIG glad i deg og at jeg aldri kommer til å glemme deg!!
Selv om jeg kun fikk 23 år sammen med deg,
er dette 23 minnerike år pappa...
Har så mange gode minner om deg...
Fra jeg ble født og helt opp til nå..
Ser på bilder hver eneste dag...
Jeg kan ikke skjønne du er borte..
Minnene dine vil ALLTID leve videre i meg pappa (og i mange andre)
Får du noen gang barnebarn, skal de få vite alt om sin gode, snille bestefar..
Har laget minneside om deg, så vi har et sted og gå og mimre litt..
På
slammer-siden, det var livet ditt..
Tusen takk, pappa for alle fine år og gode minner om deg.
Takk, for at du var den du var.. Jeg savner deg så utrolig mye..
Kommer ALDRI til å glemme deg...
Takk for alt..
LOVE YOU
Din datter Jannicke
Gå meg ikke forbi
Du behøver ingen ting å si
bare du ikke går forbi.
Bare et smil, et hei,
ja, det er nok for meg.
Men jeg skjønner du er litt redd
for det som har skjedd
Så tenk da litt på meg
For det er meg, og ikke deg
som lider og får svi
Så vær så snill, gå meg
ikke forbi
Frøydis De Jong
Kjære bror
Det føles som du fremdeles er her,
i mine tanker er du alltid nær.
Det er så vanskelig å forstå,
at du ikke lenger er her nå.
Noe som aldri forsvinner,
det er de gode minner.
Jeg vil aldri glemme deg, min storebror,
dine smil, latter og gode ord.
Jeg gråter mange tårer,
kjenner hvor vondt det sårer.
du er for alltid borte,
dagene ble så triste og sorte.
Hilsen lillesøster
Farvel!
På den svarte steinen står ditt navn,
Dypt i hjertet kjennes et savn.
Du vil aldri forsvinne,
Du er brent fast i mitt minne.
Livsgleden ble borte,
Tankene, triste og sorte.
Du ville ikke lenger leve,
Et tegn på hva livet kan kreve.
Det føles som i går,
Du ble bare 27 år
Gunn Helen
Garnet
Vi sitter i et garn
vi som har mistet et barn.
Vi holder på å forgå,
for maskene er så små.
Vi sliter og strever,
for livet stadig det krever,
at nå må vi glemme,
alt det vonde og slemme.
Men garnet og nettet
har for evig om oss flettet.
Og nettet i garnet det strammer,
og alle som en oss det rammer.
Vi finner ikke åpningen i lyset frem,
for allerhelst vil vi være hos dem.
Men setter vi viljen til,
så kan vi hvis vi vil.
Få løsnet maskenes grep,
med vår overlevelses knep.
For vi må ikke, skal ikke
grave oss i sorgen ned.
Men minnes i kjærlighet våre
kjære, og ønske de fred.
Anonym etterlatt
TonenEin spinkel streng skjelv. Knut Romestrand |
|
Tørre tårerTørre tårer |
|
|
Minnestein
Eg fann ein stein i fjæra
så vakker, rund og fin,
skal tru kva den gjøymer av minner
om den kjære sonen min.
Minner frå varme dagar
då han sprang lettbeint og glad over strand,
for å leike og bade i fjæra
og i det klare svalande vann.
Minner frå frostklare dagar
med vinterkledd strand og vann,
der han bala på ski og skøyter
til han balansekunsten fann.
Eg står her ved steinen og minnast
og tankane kretsar om han,
som ikkje ville leva
av di han meining med livet ikkje fann.
Saknet er tung å bera
men minna er gode å ha,
dei ber eg som ein smykkestein i mitt hjarte
og den plassen kan ingen andre ta.
Ragnhild Opskar, april '03
Vegen videre……..
At du og eg ikkje skulle same veg,
forsto eg ikkje då.
At du måtte gå din veg einsam,
forsto eg ikkje då.
At min veg må gå videre,
forstår eg no.
At eg må gå den vegen utan deg,
forstår eg no.
At den vegen vert tung å gå,
forstår eg no.
At eg må finna min måte å gå den på,
forstår eg no.
At min veg og, ein dag til endes er,
forstår eg no.
At min veg og din veg kan møtast att,
forsto eg ikkje før no
Ragnhild Opskar, nov.'03
I natten
Kroppen din
smidig og sterk
Lange ben
bærer deg så raskt
Brun pyjamas
Sorte sko
Kaldt vann
Strømmen så stri
Isflakene skraper
hvite i mørket
Ikke gå fra meg
Vent
Eva Brekke Voss, mars '03
LEVE
De ser helt vanlige ut
akkurat som deg og meg
noen pur unge
andre med grått hår
alle med indre sår
Én går som en søvngjenger
ser ut som han vil snuble og falle
hvis han støter på et støvfnugg
En annen drar en vits
Latteren runger
De går ikke med
tårefylte øyne
hele tiden
men har grått mye
vil gråte mye ennå
De har funnet sammen
for å snakke sammen
for å gråte sammen
for å hjelpe hverandre
De utgjør LEVE
Etterlatte ved selvmord
Jeg er en av dem
nå
Eva Brekke Voss, mai '04