Om LEVE

Reaksjonene etter at noen av ens nærmeste har tatt selvmord, kan være mange;
Følelse av sjokk og uvirkelighet. Kan dette ha skjedd?
Sorg, smerte og fortvilelse.
Opplevelse av ensomhet, meningsløshet, tristhet og hjelpeløshet.
Sinne og bebreidelse, opplevelse av å være forlatt og sviktet.
Lettelse - best at det gikk som det gikk.
Skyld og skam; hva har jeg gjort galt - hva vil folk tenke?
Angst, rastløshet, konsentrasjonsvansker, søvnproblemer, mareritt eller kroppslige symptomer.
Dette er normale reaksjoner.

Hvordan den enkelte reagerer og bearbeider sin sorg, er forskjellig. Noen vil trenge terapeutisk oppfølging av fagfolk - alle trenger omsorg og støtte.

Bakgrunnen for LEVE

Bakgrunnen for etableringen av LEVE var et dokumentert behov for å bedre situasjonen for etterlatte ved selvmord, fremkommet gjennom et forskningsprosjekt ved Senter for Krisepsykologi, Bergen. Dette var et behov som også Senter for selvmordsforskning og - forebygging kjente til.
Under evalueringen av den nasjonale Handlingsplanen mot selvmord, ønsket Statens Helsetilsyn også å vektlegge arbeidet med og for etterlatte. I den forbindelse tok Senter for Krisepsykologi i Bergen, Seksjon for selvmordsforskning og -forebygging og Statens Helsetilsyn initiativet til etableringen av LEVE. I begynnelsen av november 1999 inviterte SSFF ti personer til et stiftelsesmøte i Oslo, som fant sted 8. desember 1999.

Det var flere personer som spilte sentrale roller ved etableringen av LEVE.
I første rekke var det Kari Dyregrov, ved Senter for krisepsykologi i Bergen, som tok det første initiativet, og drøftet tanken om en landsforening for etterlatte, med Nils-Petter Hauge ved Senter for selvmordsforskning og -forebygging.

Lars Mehlum, som ledet senteret og den nasjonale handlingsplanen, var positiv til initiativet, og sammen med Nils Petter Reinholdt fra Statens Helsetilsyn, var de svært viktige støttespillere under etableringen og gjennom det første året av LEVE. Deres bidrag var viktige både mht. administrativ bistand, så vel som økonomiske prosjektmidler.

Hovedarbeidsområder

1. Omsorg
Omsorg og hjelp for etterlatte ved selvmord i Norge er svært varierende. Noen får god hjelp og støtte både fra sitt sosiale nettverk og det offentlige hjelpeapparat, men svært mange lider under at de nærmeste er usikre på hvordan de skal støtte, og at det offentlige hjelpeapparatet svikter. Foreningen arbeider for å sikre aktiv hjelp og støtte til familier, pårørende og eventuelt andre berørte som mister noen av sine nærmeste ved selvmord. Det er viktig å sikre offentlig oppfølgingstilbud til de pårørende, samt likhet innen dette. Like viktig er det å synliggjøre og utnytte etterlatte som ressurs i arbeidet. Foreningen vil arbeide aktivt for å skolere etterlatte til selv å danne/drive sorggrupper lokalt.


2. Informasjon
I befolkningen hersker det fortsatt fordomsfulle innstillinger til selvmord og årsaker til selvmord. Det mangler kunnskap og informasjon både i det offentlige hjelpeapparatet og i befolkningen generelt om hvordan mennesker i sorg best kan støttes. Foreningen driver opplysningsvirksomhet og sprer informasjon om selvmord og etterlattes situasjon i befolkningen og blant helsepersonell. Et medlemsblad er en av formidlingskanalene.
LEVE ønsker å påvirke og endre folks holdninger til selvmord og etterlatte ved selvmord.


3. Forskning
De store selvmordstallene i Norge, tilsier at det er behov for forskning på området, for å forebygge selvmord og for å bedre omsorgen for de som er rammet. Foreningen ønsker økt vitenskapelig forskning omkring selvmordsetterlattes situasjon, ved å stille midler til rådighet / bidra til forskning.


Landsforeningen har et fagråd som er sammensatt av forskere og helsepersonell med tilknytning til selvmordsproblematikken. Foreningen arbeider aktivt for å skaffe midler til veie til forskningsformål, for å oppfylle en målsetting om å kunne dele ut midler til forskning på området.